Hvor mye bommes det?

For å svare på dette, eller i hvertfall få en indikasjon har jeg foretatt en analyse av strekktidene til de tredve beste herrene i NM senior-klassisk 2002. For denne analysen er det brukt Tomita's prosedyre. Denne består av fem enkle trinn, som blir beskrevet og kommentert under.

1) Finn gjennomsnittet av de tre beste strekktider på hvert strekk. Dette gir et brukbart bilde av hva som er den optimale tiden på dette strekket. Å ta bestetid på hvert enkelt strekk vil gi en for optimistisk total sluttid. Tiende beste tid på hvert strekk vil normalt gi en topplassering.

2) Finn forholdet mellom løperens tid og snittet av de beste for hvert enkelt strekk. Dette vil normalt være et tall på litt over 1.00.

3) Den relative hastigheten til løperen er funnet ved å ta gjennomsnittet av forholdene funnet under pkt 2 for den halvparten av strekkene med best forhold. Det antas her at løperne greier å løpe halvparten av strekkene uten feil, slik at tallet som finnes her gir et godt bilde av den enkelte løperes styrke i forhold til den hypotetisk idealløperen funnet i pkt 1. Gjør løperen feil på mer enn halvparten av strekkene blir den relative hastigheten for langsom, og bommene beregnet senere blir for små.

4) Hver enkelt løpers optimale tid blir beregnet. Fra pkt 1 kjenner vi strekktidene for den optimale løperen for hvert enkelt strekk. Fra punkt 3 vet vi hvor mye langsommere løperen vi studerer er enn den optimale løperen. Ved å gange sammen de to tallen finner vi hver enkelt løpers optimale tid på hvert enkelt strekk.

5) Forskjellen mellom den reelle strekktiden og den optimale strekktiden beregnes. Positive tall angir tidstap. Negative tall angir at man har tjent tid. For å finne det totale tidstapet summerte jeg alle tidstapene og gevinstene. Dette er enkelt å gjøre i et regneark og ga på få sekunder nær samme resultat som dersom alle tidsgevinster og tidstap på under ti sekunder ble sløyfet. Stortsett viser det seg at det er tidstap og gevinster på de strekkene som ble brukt for å beregne løpernes relative hastigheter som går opp i opp.

Det er klart at denne prosedyren ikke greier å skille ren postbom fra dårlig veivalg. På den andre siden dersom veivalgene for løperne også er kjent er det enkelt å se om et veivalg konsekvent gir tidstap for alle som har tatt det, mens et annet gir tidsgevinst for alle som gjennomfører det. Denne prosedyren kan derfor også gi en god pekepinn av hvilke veivalg som lønner seg, og være et nyttig verktøy for veivalgsanalyse.

Denne prosedyren greier heller ikke å fange opp løpere som er "slække" og gjør et, etter egen mening, jevnt over svakt løp. De vil som regel få en forholdsvis lang optimal tid og dermed små beregnede tidstap. Under WC 2000 mente f.eks. Hanne Staff at en tilsvarende analyse ga et alt for positivt bilde av hennes prestasjon i forhold til det hun selv mente hun var god for. To dager senere var hun sengeliggende og sto over stafetten. Man skal vel ikke se bort fra at beregningene fanget opp en begynnende sykdom, og at ikke prestasjonsevnen var større under WC løpet.

Så over til resultat fra fjorårets NM
Vinneren Bjørnar Valstad fikk en relativ hastighet på 0.9869, og er dermed raskere enn den hypotetiske idealløperen. Hans samlede tidstap blir også kun 2 min 43 sek. Han er dermed den eneste blant de tretti første i NM som har under 3 minutter tidstap. Fire løpere har mellom 3.00 og 3.59, åtte løpere mellom 4.00 og 4.59, tolv løpere mellom 5.00 og 5.59, tre løpere fra 6.00 til 6.59, og to løpere fra 7.00 til 7.59. Snittet for alle tretti løperne er på 5 minutter blank.

Det er så godt som ingen poster som ikke minst en løper har tapt tid på. Stort sett virker det som de fleste har tapt tid på bortimot en tredel av postene. Interessant nok ser det også ut som om det er relativt liten korrelasjon mellom tidstapet og plasseringen.

>> Analyse av strekktider fra NM 2002, klassisk distanse.