Teknikk, taktikk og strategi

Vi snakker til daglig om o-teknikk. I virkeligheten dreier det seg om tradisjonell teknikk, taktikk og strategi som skal læres.

I dagligtale skilles det ofte ikke mellom taktikk og strategi, men her vil vi bruke strategi om den generelle planleggingen av de oppgavene som skal gjennomføres, mens taktikk går på hvordan man løser oppgavene man konkret stilles overfor. Vi kan også si at strategien er den delen du kan få hjelp med av andre på lovlig vis, mens taktikken må du greie selv alene i skogen.

De rent tekniske ferdighetene er det første vi trener inn i stigen. Å forstå karttegnene, å orientere kartet, å bedømme avstander osv. Ganske raskt beveger vi oss over på de mer taktiske ferdigheter. Mange av dem blir etterhvert så automatisert at de kan regnes for teknikker hos rutinerte løpere. Mens det å forlenge posten ofte krever bevisste valg og vurdering hos en uerfaren løper er det noe de erfarne gjør automatisk. Det samme gjelder for fartstilpassing. Mens den uerfarne gjør (eller bør gjøre) valg av hvor han kan løpe fort og hvor det må bremses ned, gjør erfarne løpere dette automatisk. Vi kan vel si at flest mulig av de momentene på trinn E til S bør trenes så godt at de blir automatisert. Dermed kan løperen konsentrere seg om den taktiske overveining han alltid vil stå overfor; nemlig veivalget. Ideelt sett bør da dette være et valg mellom ulike traseer og ulike teknikker som løperen behersker godt.

Strategiene legger løperen opp før løpet. Her vil ofte treneren spille en viktig rolle som diskusjonspartner. Hvor viktig er løpet; skal det brukes som trening av spesielle momenter, eller skal man forsøke seg på spesiell opplading. Hva vet man om terrengtype og kart i det aktuelle området? Er det en tidlig etappe på en stafett hvor det viktige er å komme sikkert rundt, eller er det siste sjansen på uttak hvor det gjelder å satse alt? Er det en kortdistanse hvor man kan sløse med krefter, eller er det en langdistanse hvor det å spare litt er viktig? Dette er avgjørelser som tas før løpet. Vi kan også ta med hele sesongplanen som en del av strategien. Hvilke mesterskap er viktig? Når går de, og hvordan bygger jeg opp formtoppen til den datoen, eller de datoene? Trengs det spesielle o-tekniske forberedelser, eller behersker løperen denne terrengtypen godt nok? De beste løperne skaffer seg ofte gamle kart over område og legger finurlige strekk som de siden forsøker å finne det beste veivalget for.

Men en god strategi alene er aldri nok. Vi vet aldri på forhånd hva løypeleggeren har planlagt for oss. Strategien gir oss en generell plan, men den må alltid justeres ut fra løypas konkrete vanskeligheter, og de situasjonene som oppstår. Et interessant eksempel oppsto under VM i 1989. Kent Olsson hadde som strategi og gå sikkert rundt så mye som mulig (noe han hadde vunnet på to år før). Petter Thoresen hadde som strategi å gå mest mulig rett på. Allikevel greidde løypeleggerene på strekket 17-18 å legge en slik nøtt at begge valgte å fravike fra sin strategi. Petter valgte å runde, mens Kent dro rett på. Strategien må ikke være så infleksible at vi tar dårlige valg underveis.