Treningsglede

Det er tidlig søndag morgen. Vinterlufta er kald og klar. Det bleke rosaskjæret på østhimmelen går over i pastellblått. Så blekt at det er nesten hvitt. Bena dunker rytmisk i den snødekte asfalten, og små skyer av iskrystaller dannes hver gang jeg puster ut. Målet er rundt Tunevannet. Ikke noe rekordtempo, ingen ambisjoner om å sette ny pers i dag. Ingen store ambisjoner om å vinne noe særlig i året som kommer heller. Faktisk en treningsøkt som vel etter manges mening ikke er en treningsøkt. Ingen planer eller mål med økta. Bare en rolig langtur. Det er bare så utrolig herlig å kjenne at kroppen fungerer. Ikke like bra som den gjorde for noen år siden. Ikke like bra som jeg skulle ønske den gjorde nå. Men, like forbannet, den fungere slett ikke så verst. Det er rett å slett moro å trene.

Er dette noe vi som trenere mister av syne blant anaerobe terskler, løpsteknikk, sesongplanlegging og langsiktige mål? Kroppen er skapt for å bevege seg. Det er moro å kjenne at maskineriet fungerer som det skal. Det gir en tilfredstillelse å utfordre egne grenser. Har vi blant alt vår tekniske viten sluppet det viktigste - treningsGLEDEN - ut av fokus. Burde vi som o-trenere, eller trenere generelt, fokusere mer på gleden ved å trene; gleden ved å bevege seg; gleden ved å utfordre seg selv, og mindre på alle tekniske spissfindigheter?

Det må vel være galt når forskere ved idrettshøyskolen finner at gkleden ved trening medler seg når økta er over. Trening er i stor grad blitt et middel for å oppnå noe annet. Det er noe de fleste driver med for helsen eller for å prestere best mulig. Det vi trenger er et pusterom, bort fra plikter og fornuft der aktiviteten i seg selv oppleves som meningsfyllt.

Bernt O. M.